Det begynte som løkkefotball
De første årene etter stiftelsen av «Freidig» i 1918 var det vanskelig å få kamper da de ikke hadde noen egen bane. Det ble stort sett trent og spilt noen kamper på løkker rundt omkring. Men etter hvert ble det spilt kamper mot Solvang, Hjellum, Ottestad, Ådalsbruk og Tangen.
Leie av baner
Etter opptaket i fotballkretsen leide man bl.a. Vangbana og Ottestadbana for trening og kamper. I 1933 fikk man leie Hamar Idrettsplass til kretskampene mens øvrige kamper og trening foregikk på Vangbana.
Arbeidet med egen bane starter
Arbeidet med å få en egen bane startet allerede i begynnelsen av 20-årene men de økonomiske tidene var vanskelige. I 1930 ble det valgt en ny banekomite med Oddvar Larsen og Leif Hansen. Ingeniør Sverre Dørum ble med som konsulent, og arbeidet kom snart i gang. Komiteen måtte bekoste sine utgifter selv, økonomien var fortsatt dårlig, og som fagmann hadde ikke Sverre Dørum mye igjen for sitt arbeide i forbindelse med vårt nåværende anlegg. Området var nå tatt over av Oplandske Kreditbank, og etter en rekke konferanser med banksjef Bugge, befaringer og kostnadsoverslag begynte laget å «se et eget anlegg ta form».
Etter hvert kom nye navn med i bildet. Godthard Hagen, Erling Smestad og Helge Hagen er navn som ofte går igjen, og navnet Bugge begynner snart å bli en gjennomgangsmelodi i BFL’s protokoller. De skyldes uten tvil en stor imøtekommenhet fra banksjef Bugge og Oplandske Kreditbank at Hamarkameratene etter hvert fikk sitt eget anlegg. Prisen for området de disponerte var 400 kr. målet. Et ufattelig beløp for guttegjengen som vokste opp i 30-årene.
Etter ønske og til dels krav fra Norges Fotballforbund ble det tatt kontakt med Hamar Idrettslags fotballgruppe for samarbeide om en gressbane. De endelige kostnadsoverslag lød på kr. 26.500,- og da Hamar Idrettslag ikke fant å kunne være med på et samarbeid, både på grunn av økonomi og av omsyn til idrettsplassen, var det nok tvil til stede i BFL. Et stort og risikabelt foretagende å gi seg i kast med anlegget alene, men slik som stillingen var, ble det vedtatt å sette i gang.
Første spadestikk 23. april 1934
15.april 1934 er en historisk dato for Hamarkameratene. Da godkjente nemlig generalforsamlingen planen, og allerede 8 dager senere, 23.april, ble de første spadestikk tatt.
Et navn vil fra denne dag være viktig i klubbens historie: formannen i banestyret og lagsformann i de viktige årene 1932 – 1934, Paul Hansen. Utrettelig var han over alt for å fremme lagets sak, og han ble senere utnevnt til æresmedlem. I løpet av sommeren hadde man så godt som grovplanert hele plassen.
Gressbanen var blitt en «nasjonalsak» for hele bydelen. Folk gikk mann av huse for å gjøre sin innsats. Medlemmer og andre interesserte møtte opp med redskap som det var en kolossal mangel på. Kvinnene kokte kaffe, og ute på baneområdet «gikk det sport i arbeidet». «Ja, jeg skal hilse og si at de var liv på Gressbanen den gangen», sier Leif Hansen. De forskjellige arbeidslag satte sin ære i å kjøre flest trillebårer med masse, og med datidens hjelpemidler i erindring er det utrolig at området så snart skiftet ansikt. Hauger ble jevnet med jorden, og store hull fylt ut, men likevel var jo dette bare begynnelsen til eventyret. En statistikk forteller at 63% av medlemmene deltok i dugnaden. Lønnet hjelp utførte 1200 dagsverk, og i gratisarbeidet ble det utført 320 dagsverk. Det ble i løpet av sommeren 1934 uttatt 5600 kbm masse, 1200 kbm matjord, nedlagt 141 stk. 12’’ kloakkrør og støpt kum.
Og nå kom NFF’s bidrag i form av et lån på kr. 8.000,- og dertil et nødbidrag på kr. 1,50 pr. mann pr. dag. Ikke mye å leie arbeidsfolk for, og lønnen var da heller ikke mer enn kr. 3,- pr. mann pr. dag. Likevel mye for et lag som ikke hadde andre inntekter., og ofte holdt det mere enn hardt for å få utbetalt disse, etter våre forhold, minimale summer.
I april 1935 ble de første sprengningsarbeider uført. 200 kbm fjell ble sprengt vekk og i begynnelsen av mai ble arbeidet tatt opp med 700 løpemeter steingrøft, tilkjøring av masse fra byggetomter, finplanering, høvling og valsing. Matjord ble påkjørt i en tykkelse av 20 cm, og den 3. og 4. september ble det sådd 200 kg frø og 450 kilo kunstgjødsel. Men ennå stod mye igjen. Fra midten av april 1936 ble det reist tribune med garderobe og bad, gjerde, vannanlegg og mindre ting som flaggstang og målstenger.
Så sent som om morgenen åpningsdagen ble det siste nettinggjerdet mot Vangsvegen strukket! Kretsens første gressbane var blitt en realitet. Regnskapet viste en anleggssum på kr. 32.036,28 og en gjeld på kr. 18.688,93.
Åpning 28. juni 1936
Så var dagen kommet som alle Briskebyfolk hadde sett frem til så lenge. Åpningsdagen 28.juni 1936 var det stor festivitas og i åpningskampen møtte et forsterket BFL-lag ingen ringere enn Lyn, Oslo der det ble tap 1 – 4 for storlaget fra hovedstaden. Et lag som for øvrig hadde 5 spillere som senere samme år kom med på det berømte «Bronselaget». 2500 tilskuere omkranset banen og kampen ble dømt av en av stifterne av BFL og æresmedlem, Oddvar (Jim) Malman. Anders Martinsen blir ansatt som banemester.
Cupfinale på Briskeby
Et stort kapitel i Briskeby Gressbanes historie er sjølsagt at NFF la cupfinalen 1938 mellom Fredrikstad og Mjøndalen hit. Da var det bare å gå i gang med nye dugnadsoppgaver. Tribunekapasiteten skulle blant annet økes fra 1.200 til 12.000. Finalekomiteens formann, Alf Berg, kunne berette at man kjøpte søkktømmer for 1 kr. stykket og telefonstolper for kr. 0,50 pr. stk. Man satte i gang uten penger i kassa, men kameratskapet bar det hele fram og man fikk det til.
12.oktober var byen pyntet til fest og 12.000 mennesker omkranset gressbanen. Finalen endte med seier 3 – 2 til Fredrikstad etter ekstraomganger. At klubben hadde fått et fantastisk anlegg ble bekreftet med uttalelser fra NFF og aviser.
NFF’s sekretær Asbjørn Halvorsen før kampen: «Gressmatten er aldeles strålende, en av de aller beste vi har i landet. Ja, jeg tror forresten ikke vi i dag har noen bedre i hele Norges land. Jeg føler meg sikker på at spillerne vil like seg på denne banen.»
Journalist Per Chr. Andersen: «Det er nemlig Norges billigste gressbane, samtidig som det ikke er tvil om at det ikke er tvil om at anlegges gressmatte er en av landets to fineste.»
Sverre Fodstad, Aftenposten: «Gressteppet som det på forhånd var gått så store ord om, svarte helt ut til forventningene.»
NFF’s visepresident Reidar Dahl: «Da forbundstinget i fjor overlot til Briskebyen Fotballag finalearrangementet, var det i tillit til at den unge og energiske klubb skulle klare sine forpliktelser, og jeg vil si at våre forventninger er innfridd på en glimrende måte.»
Krigen ødelegger gressdekket
Med krigen kom etter hvert idrettsstreiken og Briskeby ble i krigsårene brukt titt og ofte av tyskerne og AT (arbeidsstjenesten) fra Ilseng og Ådalsbruk uten at slitasjen utbedres. Gressdekket ble dermed etter hvert helt ødelagt og i 1944 bygger tyskerne et fryseri i sydenden av bana.
Gjenoppbygging av Briskeby
Etter krigen startet så gjenoppbyggingen av Briskeby, og klubben overtok kjølelageret i 1947 og dette ble innredet til garderober på dugnad. Samme år ble Olaf (Persa) Pedersen ansatt som banemester. Her hadde han sitt daglige virke og pleiet gressbana som om den skulle vært hans egen. Han ble en institusjon på Briskeby og var her i 26 år frem til 1973. Etter hvert ble Arena (klubbhuset) bygget ut og ble som et hjem for barn og ungdom som vokste opp Hamars østlige bydeler. Et samlingssted der det var minibowling og hvor man arrangerte medlemsfester. Her var det treningslokaler for skyting og bordtennis. Klubben fikk etter hvert et voldsomt oppsving både sportslig og ikke minst på anleggssiden.
Mye takket være brødrene Oddvar og John Hansen. To dynamiske ledere som sørget for å lede klubben til norgestoppen både sportslig og anleggsmessig. Briskeby var en av de aller første baner i landet som i 1970 fikk varmekabler. Og året fikk bana plastdekke. Og etter hvert ble det ytterligere utbygging av tribuner og flomlys. Og ikke minst sørget man for å holde baneanlegg og klubbhus i god stand.
Ny sittetribune 1984
I 1984 innviet man en ny overbygd sittetribune med 2300 sitteplasser. I 1994 ble bane/anlegg overdratt til Hamar Kommune og en avtale om drift av anlegget ble inngått mellom kommunen og Hamarkameratene.
På 2000-tallet stilte Norges Fotballforbund etter hvert store krav til anlegg for lagene i Eliteserien og 1. divisjon. Briskeby Gressbane oppfylte ikke disse kravene og Hamarkameratene måtte få dispensasjon i sesongene 2005 og 2006.
Ny stadion – økonomisk havari – kunstgress
Hamar Kommune oppretter Hamar Sportsanlegg for å bygge et nytt fotballstadion i Hamar. Hamar Stadion ble solgt og planleggingen av et nytt stadion var i gang. Stedsvalget falt på Briskeby og man satte i gang.
Som de fleste kjenner til så kunne ikke dette prosjektet ferdigstilles slik planene tilsa. Økonomien havarerte og det endte opp med et halvferdig stadion, økonomisk havari og trussel om rettsaker. Men i 2008 ble det nye anlegget åpnet og etter hvert ble det lagt kunstgress på banedekket.
Briskeby Gressbane 2018 – Foto: Main View
Den gamle sittetribunen står fortsatt og Arena er i dag et nedrivingsobjekt. På grunn av økonomiske problemer for fotballgruppa ble lokalene i Nye Briskeby for det meste disponert til næringslivlokaler.
Men det er nå håp om at anlegget vil bli videre utviklet på søndre ende (Arena) og at Hamarkameratene kan få et lenge etterlengtet klubbhus igjen. Dette er klubbens største ønske i jubileumsåret.