På slutten av 1950-tallet feide ishockeyen inn over mjøsområdet. I mange klubber ble det en kjærkommen aktivitet for fotballspillere i “vinteropplag”. Hamarkameratene kastet seg på karusellen i 1958 med løfte om bane på Kooperativtomta like ved Briskeby. Det hele så ut til å falle i grus da den avtalen gikk i vasken, men etter litt videre arbeid ble Utstillingsplassen løsningen. Man fikk reist en rink med internasjonale mål og flomlys med støtte fra Ishockeyforbundet som jobbet hardt for å spre hockeysporten i disse årene. Bana ble åpnet 25. januar 1959 med oppvisningskamp mellom toppserieklubbene Furuset og Skeid foran over 500 skuelystne.
Det ble umiddelbart satt i gang ishockeyskole og en måned etter baneåpningen spilte HamKam sine første uoffisielle kamper mot Hjellum og Stange. Allerede neste vinter stilte klubben med senior-, junior- og guttelag i den lokale kretsserien. I seniorserien tok laget en fin fjerdeplass i debuten.
Seniorhockeyen tok pause etter bare en sesong, men i junioravdelingen var det stor aktivitet og gode framganger. Vinteren 1962 feiret klubben sin kanskje største framgang da topplaget Tigrene ble slått 5-4 i første runde i junior-NM, den såkalte Canadacupen. Odd Hagen og Ivar Håkonsen var de store stjernene på laget.
Dessverre slet gruppa med svak organisering og de beste spillerne tok fort veien vestover i byen hvor Storhamar hadde fått sving på spillet med puck og kølle og tatt steg oppover i divisjonene. Det var snakk om avvikling allerede i 1962, men man valgte å satse videre med spill i 4. divisjon og rimelig god aktivitet i yngres avdeling. I løpet av 1964 hadde aktiviteten dabbet og økonomien blitt svekket slik at man til slutt ikke så noen annen løsning enn å gi seg.
Noen HamKam-gutter fikk likevel hockeysuksess. Både Jan Sindre Larsen og Kjell Håkonsen ble bærebjelker i Storhamar gjennom mange sesonger.